Hvordan påvirker sosiale medier demokratiet?

Allerede i 1964 introduserte den canadiske filosofen og medieviteren Marshall McLuhan sin teori om den digitale landsby, eller The Global Village, som han kalte det. Teorien, som ble introdusert 30(!) år før internett var et faktum, gikk ut på at medier knytter mennesker sammen og at vi kan samhandle på en helt annen måte enn tidligere. Med internett er ikke den fysiske avstanden en reell hindring for kommunikasjon, og den sosiale sfæren utvides av åpenhet og mulighetene knyttet til teknologien. Mennesker kan dermed knyttes sammen i en global landsby basert på interesser, meninger og bekymringer. I dag kan en global landsby knyttes opp mot ulike sosiale medier.

I denne oppgaven, gitt av foreleser og sosiale medier-ekspert Cecilie Staude, vil jeg ta for meg trekk ved den rivende medieutviklingen vi står overfor og reflektere over hvorfor folk bruker tid i sosiale medier, før jeg avslutningsvis diskuterer hvordan sosiale medier påvirker maktdeling og demokrati.

Først, la oss snakke om demokrati…

Før jeg tar for meg medieutviklingen og hvordan sosiale medier påvirker maktdelingen og demokrati, ønsker jeg å ta avklare begrepet demokrati og makt. Dette vil legge grunnlag for senere diskusjon.

Demokrati er en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til. De fleste demokratier er i realiteten representative demokrati, hvor folket velger representanter til å styre og fatte beslutninger for seg.

Når man snakker om demokrati, er det verdt å trekke inn begrepet det offentlig rom. Begrepet kan brukes om debatt, og i denne sammenhengen tenker jeg på debatter som har resultert i demokrati. Jürgen Habermas, en tysk sosiolog og filosof skiller mellom tre typer ideell offentlighet:

• Den førmoderne offentligheten i antikken: Diskusjoner ble tatt på torget med folkeavstemning. En form for direktedemokrati.

• Den føydale offentligheten: Kongen holdt og representerte makten. Ikke noe skille mellom privat og offentlig sfære.

• Den borgerlige offentligheten på 1700-tallet: Diskusjoner på kaffehus hvor rang og status var irrelevant. Målet var den fornuftige løsningen.

Demokrati og makt kan ses på som motsetninger ettersom makt defineres som evne til å få en person til å utføre en handling han/hun ellers ikke ville gjort, noe som virker negativt ladet. Jeg vil derfor fokusere på påvirkning, som en del av maktbegrepet, i senere diskusjon.

Et tilbakeblikk på de tradisjonelle mediene

For å kunne belyse hvilken rolle sosiale medier spiller inn på maktdeling og demokrati, vil jeg først ta et tilbakeblikk på de tradisjonelle mediene og hvordan det har påvirket utviklingen av dagens demokrati. Tidlig på 1400-tallet utviklet Johan Gutenberg trykkpressen. Etter hvert som folk lærte seg å lese, og flere fikk tilgang til bøker, var ikke tanker og oppfatninger om religion, vitenskap og politikk lenger forbeholdt lukkede miljøer. Det ble kastet lys over ideer om demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet i et samfunn preget av enevelde. En offentlig mening ble dannet i det Habermas kalte den føydale offentligheten.

Senere ble aviser og kaffehus arenaer for debatt hvor politiske meninger kom til uttrykk. Dette kan for eksempel illustreres med den franske revolusjon på 1700-tallet hvor tanker om samfunnsendringer sprang fra opplysningstidens idealer. Debattene førte til drastiske samfunnsendringer, og kan ses på som begynnelsen på det moderne demokratiet vi kjenner til i dag.

En digital tidsalder

Mye har skjedd siden utviklingen av de tradisjonelle mediene. Ny teknologi har lagt til grunn for nye vaner og måter å forholde seg til mediene på. Hvordan har det seg at vi i gjennomsnitt bruker 127 minutter daglig på sosiale medier? Hva er det som egentlig driver mediebruket vårt, og hvordan bruker vi sosiale medier i dag?

Informasjonsinnhenting

De sosiale mediene endrer våre vaner når det kommer til informasjonsinnhenting. Dette kan for eksempel understrekes av at 79% av den norske befolkningen under 35 år går på YouTube for å finne det de trenger å lære.

I dag leses færre papiraviser, og vårt behov for rask informasjon dekkes av internett. En utvikling som har vært tydelig de siste årene er mediekonvergensen. Et mediehus består ikke lenger hun av en papiravis. Dagbladet er et utmerket eksempel på dette da de, som den første riksdekkende nyhetsavisen i Norge, lanserte egen nettutgave 8.mars 1995. Staude og Marthinsen poengterer at nye medier vil i økende grad leve ved siden av de tradisjonelle mediene. Avisene må tilpasse seg nye forretningsmodeller for å kunne omstille seg og overleve i en digital tidsalder. Med for eksempel Facebooks Instant Article vil mye av den informasjonen vi trenger være samlet på én plattform. Dermed trenger vi ikke å oppsøke flere nettsteder lenger for å hente informasjon. Du følger de mediehusene og personene du finner interessante, og på den måten vil sosiale medier vil fungere som et oppslagsverk.  Dette samsvarer med Groundswellteorien som beskriver dette som en utvikling hvor vi innhenter informasjon via teknologi i stedet for å oppsøke virksomheten direkte. En konsekvens av dette er at inntektene til mediehusene går ned. Om du leser en artikkel fra Dagbladet på Instant Article, mister de mulige annonseinntekter de har på egen nettside.

Et videre eksempel på dette er kuratortjenesten Paper.li, en tjeneste som samler sammen relevant innhold fra selvvalgte kilder du definerer. Du kan for eksempel logge på Twitter eller Facebook, og samle informasjon til å lage din egen nettavis.

Her er et eksempel på en paper.li fra The Digital Timeline

Personlig identitet

Teknologien endrer måten innhold skapes på. Boken The Groundswell tar videre for seg hvordan brukere gis mulighet til å konsumere, produsere og dele innhold. Med enkle tastetrykk kan vi hoppe inn og ut av både konsument- og produsentrollen.

Jenny Skavlan bygger opp sitt eget mediehus hvor hun blogger, legger ut videosnutter og sy om-prosjekter, og velger annonsører selv – I motsetning til mange andre bloggere som er underlagt for eksempel Nettavisen, United Influencers eller blogg.no. Ved å ha kontroll over eget innhold i sosiale medier, kan du bruke de sosiale mediene til å bygge opp en personlig identitet. Din identitet på sosiale medier trenger ikke anerkjennelse i samme grad som foran skjermen ettersom sosiale medier kjennetegnes av likeverdighet. Alle kan delta i den globale landsbyen.

Allikevel vil mange ha et behov for anerkjennelse i den digitale auraen. Tarjei Heggernes poengterer i Digital Forretningsforståelse at vi skaper et digitalt rykte gjennom å like, kommentere og dele sosiale objekter (noe som er publisert på et sosialt medium). Stort engasjement kan gi en bekreftelse på å være godt likt eller populær, noe som kan være avhengighetsskapende og en forklaring på hvorfor mange ungdommer bruker mye tid i sosiale medier i dag. Når vi selv har kontroll over eget innhold på sosiale medier, og bruker dette til å få bekreftelse, kan det skape et press om vellykkethet. May Britt Drugli, professor i pedagogikk ved NTNU, utdyper til barnevakten.no at “en fare med sosiale medier er dyrkningen av “det perfekte” som vi ser tendenser til. Det kan føre til at noen barn og unge blir usikre på sitt eget verd sammenlignet med de som tilsynelatende er vellykket på alle områder.”

Sosiale relasjoner

Ved å like, dele og kommentere kan vi også styrke sosiale relasjoner og bygge nye. Med inntog av ny teknologi vil det være enklere å gjennomføre disse handlingene hele tiden. Gjennom smart-phones med push-varsler økes tilgjengeligheten vår. Dette understrekes blant annet av Google Consumer Barometer, hvor det kommer frem at 94% av nordmenn har tilgang til internett, hvorav 84% er pålogget hver dag. “Internett i seg selv har helt fra starten av vært preget av folks behov for å kommunisere og være sosiale (Aalen, 16)”, og som McLuhan påpekte i sin teori, utvider internett den sosiale sfæren slik at vi kan kommunisere med folk fra hele verden.

Vi tar del i såkalte digital tribes, noe Wikipedia definerer som “an unofficial community of people who share a common interest, and usually who are loosely affiliated with each other trough social media or internet mechanisms”. Eksempel på dette kan være at du velger å bli medlem i ulike facebookgrupper, eller at du følger bestemte personer på Twitter eller Pinterest. Sosiale medier gjør det enklere å etablere og vedlikeholde sosiale relasjoner ettersom terskelen er lav for å ta del i den sosiale aura på nett. Ved å være en del av en digital tribe, kan vi bygge nettverk, som kan styrke vår sosiale kapital. Ida Aalen (2012, 46) definerer sosial kapital for enkeltmennesker som “de ressursene man har tilgang på gjennom sine relasjoner til andre mennesker”.

Problemet med dette er om vi kun omgir oss med folk som er enig i våre eksisterende meninger. “We create our own equal chambers” sa den egyptiske internettaktivisten, Wael Ghnomin I TED-Talk som én av fem kritiske faktorer ved sosiale medier. Jeg tolker dette som at når vi omsvermer oss med mennesker som er like oss selv, utelukker vi også de som har andre meninger enn oss. Dette kan forsterkes dersom vi velger å unfollowe eller blokkere enkelte personer. Det kan være hemmende for demokratiet dersom vi kun står igjen med standpunkter som enes med ens egne. På en annen side vil det være naturlig for oss å sortere ut mengder av informasjon fra feeden på Facebook eller Twitter ved å selektivt eksponere og rette oppmerksomhet mot budskap og innhold som møter egne behov og interesser. Algoritmer vil hjelpe oss med å sortere ut stimuliene vi kan bli eksponert for ved å overvåke hvilke personer vi holder kontakt med i nettverket vårt, og hva vi engasjerer oss i. Ved at et nettsted tilbyr individuelt tilpasset innhold, og dermed sorterer bort informasjon, vil en filterboble oppstå.

Stalking

La oss se på Snapchat, en kanal aktivt brukt av 1 895 000 nordmenn. Mange bruker denne kanalen til å skape innhold (bilder eller korte videosnutter), som deretter deles med venner eller følgere. På Snapchat kan du også følge livet til kjendiser, politikere eller andre personer fra hele verden du finner interessant. Det vil betegnes som en asynkron relasjon ettersom vi er mottakere av innhold som ikke nødvendigvis krever gjensidighet. Sosiale medier tilrettelegger for mange-til-mange-kommunikasjon, men ved at du får ta del i en annen persons hverdagsøyeblikk, kan man få følelse av eksklusivitet og én til én kommunikasjon. Du får et lite innblikk i livet til de du følger, enten det er på Snapchat eller andre kanaler, og danner deg et inntrykk basert på hvilke sosiale objekter som legges ut. Medieviter, Ida Aalen, kaller dette for sosial overvåkning. Det er et begrep som forklarer den stalkingen som gjøres mulig gjennom sosiale medier. Dette kan også være en annen faktor som forklarer og driver vår tidsbruk på sosiale medier. Vi trigges av nysgjerrighet, og følger ulike personer for å kunne stalke dem.

Stalking kan være en form for lett underholdning, men baksiden oppstår når du selv blir offer for andres underholdning. “Når vårt sosiale liv er synlig for stadig flere, er det ikke overraskende at også mobbing, krangling, drittslenging og andre konflikter finner veien inn i sosiale medier (Aalen, 75)”. I medietilsynets Barn og medier 2016-undersøkelse, som ble offentliggjort sist fredag (27.05), kom det frem at totalt 36 prosent av både jenter og gutter i alderen 15–16 år har opplevd at noen har vært slemme med dem eller mobbet dem på internett, spill eller mobil. Dette antyder hvordan sosiale medier kan være en arena for mobbing. Videre viste resultatene fra undersøkelsen at litt under 1 av 3 jenter svarte at de følte seg presset til å sende nakenbilder. Faren ved dette er at teknologien, ved hjelp av nettverkseffekter, kan gi uønsket innhold stor spredning og en kan miste kontroll over innhold.

Om man ønsker å få hjelp med å fjerne innhold fra nett, kan man kontakte råd- og veiledningstjenesten, slett meg.

Mobilisering

Økt tilgjengelighet handler ikke bare om vår tilgjengelighet, men også på tilgjengeligheten av innhold. Med nettverkseffekter, som realiseres av blant annet av kommentarer, dele- og likeknapper, vil vi ha tilgang til en mengde informasjon. Og jo flere som bidrar til at nettverkseffektene forsterkes, jo mer nytte vil vi ha av det. Med andre ord, jo flere som kommenterer, deler eller liker for eksempel en videosnutt på Facebook, jo flere vil se den. “Etter at en teknologi med nettverkseffekter har nådd en kritisk masse, går spredningen gjerne enda raskere (Aalen, 20)”. Dette er grunnen til at noen sosiale objekter går viralt.

Nettverkseffektene kan ha en større verdi enn å spre meningsløs underholdning på Facebook eller andre kanaler. Det kan også brukes som et grep for å mobilisere. Om flere engasjerer seg, vil budskapet kunne nå svært bredt ut, og kommunikasjonen vil kunne gå svært raskt. Da McLuhan skrev The Global Village, predikerte han at økt hastighet på kommunikasjonen vil føre til at vi føler en større ansvarsfølelse.

Increased speed of communication and the ability of people to read about, spread, and react to global news quickly, forces us to become more involved with one another from various social groups and countries around the world and to be more aware of our global responsibilities.

Marshall McLuhan i The Global Village

Noe som illustrerer McLuhans utsagn i senere tid er for eksempel den nye formen for “hashtag-aktivisme”. Etter terrorhandlingene i Paris januar 2015, ble hashtagen #jesuischarlie brukt for å vise støtte til ofrene og som et kamprop for ytringsfriheten. På kun to dager hadde over 3.4 millioner tweetet med hashtagen. Engasjementet var enormt, og flere personer byttet i tillegg profilbilde på Facebook ved å legge til det franske flagget som et filter over eget bilde.

På en annen side vil noen alltid stå igjen som de glemte. Kun én dag før Paris-terroren, gikk to selvmordsbomber av i Libanons hovedstad, Beirut, og tok livet av minst 40 mennesker. Over 200 mennesker kom til skade. Libanesiske Hassand Jalloul skrev innlegg på Facebook, som ble delt av over 18 000 personer, og likt av over 19 000 mennesker

Unnskyld meg Facebook, men hvorfor skal jeg endre mitt profilbilde for å støtte Frankrike og folket i Paris? Hvorfor i helvete skulle jeg gjøre det? Jeg synes faktisk det er veldig fornærmende at du har det alternativet for meg. Hvor var det libanesiske flagget da terrorister angrep Beirut for to dager siden? Hvor var det syriske flagget hele tiden?

Utdrag fra innlegget til Libanesiske Hassand Jalloul

Hun skrev for å sette reaksjonene i perspektiv der terrorhandlingene i Beirut kom i skyggen av angrepet på Charlie Hebdo i Paris. Hvordan kan det ha seg at færre viste støtte til angrepet som tok flest liv?

Som regel vies det mer oppmerksomhet til kriser i nærområdet, som omfatter “våre egne”. Selvfølgelig vil det finnes unntak, som #KONY-aksjonen i 2012. Kampanjen spredde seg i rekordfart i twitter- og facebooksfæren, men Joseph Kony er fortsatt på frifot. Terskelen er lav for å engasjere seg, og krever lite innsats. I tillegg vil kraften i nettverkseffektene gjøre at hashtag-aktivismen oppnår stor og rask spredning, og dermed blir synlig for journalister og politikere. På en annen side er det like lett å hoppe av etter å ha skrevet en hashtag eller endret profilbilde, og føle at man har gjort sitt. Dette illustrerer hvordan offline- og online engasjement varierer, noe Ida Aalen definerer som slackism. Det å faktisk arbeide for endring krever mer innsats.

Det finnes flere eksempler på hvordan sosiale medier har blitt brukt som en mobiliseringskanal, både for å vise engasjement, omsorg eller å spre frykt. Hvordan dette foregår avhenger av hvilken medieideologi som råder i et samfunn. Som NDLA skriver, henger denne rollen nøye med hvordan makten er fordelt.

La oss for eksempel se nærmere på Kina. Et kommunistisk land hvor regjeringen, med sitt autoritære regime, har jerngrep over hva som blir publisert, både i tradisjonelle medier og på nett. Kravene for å slippe gjennom den store kinesiske brannmuren blir stadig strengere. Det brukes store ressurser på å overvåke og sile stoff for de 700 millioner internettbrukerne i landet. Forskningsrapporten How the Chinese Government Fabricates Social Media Posts for Strategic Distraction, not Engaged Argument ble publisert 25. mai av forskere ved Harvard-universitetet. De avdekket at regimet bruker statsansatte, som går for å være vanlige borgere, til å drive en koordinert propagandakampanje i sosiale medier for å framsnakke det kinesiske regimet. I rapporten blir det anslått at myndighetene fabrikerer og poster rundt 488 millioner meldinger på sosiale medier hvert år. De sosiale mediene har altså gitt nye muligheter både til aktivister og undertrykkende regimer og deres etterretningstjenester (Aalen, 141). I denne sammehengen blir mobilisering, i form av propaganda fra staten, brukt til å dreie den offentlig mening for å beholde legimitet for regimet. Befolkningen har dermed ikke tilgang til et av demokratiets grunnleggende rettigheter; Å påvirke beslutninger.

Hva gjør sosiale medier med demokratiet?

Tradisjonelt har avisenes oppgave vært å sette saker på dagsorden, og ta rollen som den fjerde statsmakt. Nå leses færre papiraviser, og vi kan selv velge å innhente informasjon andre steder og være våre egne publisister (enten det er blogg, leserinnlegg eller paper.li for eksempel). En konsekvens av dette er at avisene mistet 120 millioner kroner i fjor (Schibsted og VG), noe som viser en nedgang på 9,6% sammenlignet året før. Det har også blitt vanligere at mediehusene innhenter saker og informasjon fra sosiale medier. Ta for eksempel facebookinnlegget til libanesiske Hassand Jalloul, som ble delt over 18 000 ganger, og etter hvert skrevet om i avisene. Dette illustrere hvordan hver og en kan ha en stemme i sosiale medier, få anerkjennelse, og bidra til å sette saker på dagsorden. En kan si at sosiale medier fordrer ytringsfrihet, noe som er sentralt i demokratiet.

På en annen side vil ikke sosiale medier ha mulighet til å fordre ytringsfrihet om ikke medieideologien som råder i et samfunn tillater det. Dette gjelder spesielt i autoritære regimer der staten legger strenge føringer og restriksjoner over hvilken informasjon innbyggerne har tilgang til, og hva som kan publiseres. På den måten kan staten bruke sosiale medier som propagandakanal, som Kina med sine 488 millioner meldinger på sosiale medier i året.

Nye kommunikasjonsarenaer gir bedre deltakelses- og ytringsmuligheter. Debatten har forflyttet seg fra kaffehusene i det Habermas kalte den borgerlige offentligheten til sosiale medier. Når terskelen er lav for å delta i diskusjon og debatt, gir det i utgangspunktet rom for flere meninger, noe som kan styrke deltakerdemokratiet (Staude og Marthinsen 2012, 19). Allikevel er det ikke så ensidig. Om vi kun omgir oss med like mennesker med like meninger som oss, utelukker vi også andre meninger. Dette forsterkes når det oppstår filterbobler, og dét kan være faktorer som kan virke hemmende for demokratiet. For å ta det til det ekstreme, om alle enes om noe, er det ikke sikkert det er rom for at mindretallets interesser også blir tatt hensyn til.

Hvordan vil dette påvirke oss når vi mobiliserer, eller velger saker som engasjerer oss?

Når vi lukker oss i equal chambers, vil vi mest sannsynligvis bry oss mest om det som står oss nært. Selv om det er enkelt å mobilisere, er det også enkelt å glemme. Dette er hovedtanken bak Leger uten grensers Glemte kriser–kampanje, med årlige oversikter over de krisene de mener har blitt glemt eller oversett med tiden. Nødhjelpskoordinator, Lindis Hurum, legger vekt på at nærhetskriteriet må opphøre og kunnskap om krisene må mobiliseres.

“I gamle dager var verden stor og andre mennesker langt unna. Slik er det ikke lenger. Avstand måles ikke lenger bare i kilometer, men i tastetrykk og museklikk”

Spres nok kunnskap om en krise, vil man, i tråd med McLuhans teorier, føle seg mer involvert. Hurum understerker dette; “Færre dør når flere vet.” Det er derfor viktig at vi bruker vår stemme til å sikre vedvarende oppmerksomhet mot det som skjer andre steder i verden. La oss ikke glemme.

Hvor beveger vi oss?

Makt og demokrati kan ikke betegnes som det det engang var. Mye har endret seg med inntoget av internett og de sosiale mediene.

Maktendringer

Hovedtrekkene i “maktendringene peker i retning av at noen mister makt til mange (Staude og Marthinsen 2012, 11)”. Teknologien gir oss nye muligheter for å påvirke, noe som kan vises gjennom hashtag-aktivisme. Det er ikke uten grunn at Freia gikk på en kraftig omdømmesmell i 2015. #Detnære-kampanjen, som var ment til å knytte Freia Melkesjokolade til de nære øyeblikkene i livet, ble oversvømt av palmeoljekritikere. Tor Wallin Andreassen, professor i tjenesteinnovasjon ved NHO, sa til Aftenposten 02. april 2015: “Med sosiale medier har forbrukere fått et atomvåpen i hånden”. Dette illustrerer hvordan produsentene nå må dele makten med konsumenter. Hører de ikke på kundene, kan det oppstå negativ vareprat på nett, som spres og kan sette omdømmet til bedriften på spill. Boken Groundswell bekrefter dette ytterligere ved å beskrive mennesker som the most powerful force on the Internet.

Når makten spres til flere, stiller jeg følgende spørsmål; Er det slik at vi beveger oss tilbake mot en ny offentlighet?

Grunnleggende for demokrati er innbyggernes mulighet til å påvirke beslutninger. Gjennom de tre ideelle offentlighetene til Habermas, har det vært ulik maktfordeling og evne til å påvirke. Med sosiale medier har alle en stemme, og alle får mulighet til å kommunisere offentlig. I Norge har vi et indirekte demokrati, som betyr at vi har valgt representanter til å styre og fatte beslutninger på vegne av oss. Carl Miller, spesialist i hvordan internett påvirker samfunnet og politikk, sa i sin TED-talk “The origin of Internet has been wrapped up in another origin – The origin of digital democracy”. Et digitalt demokrati tar nytte av informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å fremme demokratiet. I Norge vil demokratiet være avhengig av internett og sosiale medier ettersom mange vil anse det som en primærkilde for informasjon. Vi kan få informasjon fra politikerne direkte gjennom deres egne kanaler, som twitterkontoer eller blogger for eksempel. På den måten har vi, som helt vanlige borgere, mulighet til å skape dialog og komme med innspill og tilbakemelding til de som sitter på makten. Dette kan føre til at beslutninger fattes raskere og more efficiently (i mangel på et norsk ord). Vil dette utfordre de tradisjonelle maktfordelingsprinsippene hvor borgere nå tar en større rolle? Og kan rask kommunikasjon og åpenhet fra politikernes side skape større engasjement og deltakelse, noe som vil styrke demokratiet ytterligere?

Lars Hoff skrev i Apollon, forskningsmagasinet for UIO, at “mennesker handler i samspill, og makten ligger i kommunikasjonen mellom folk og ikke hos én person som har kontroll over den”. Allikevel vil noen oppleve maktendringer som truende, så hvem vil stå igjen som tapere i paradigmeskiftet?

Taperne

• De som ikke tar kontroll over eget innhold

Som skaper av eget innhold, er det også viktig å ta kontroll over det. Dette gjelder alt fra ungdommers sending av intime bilder på Snapchat til iverksetting av kampanjer på nett. Man bør alltid tenke worst case scenario for å stille forberedt om noe skulle oppstå. Havner noe upassende på nett, kan det være en lang prosess å få det fjernet.  

• De som blir holdt utenfor, bevisst eller ubevisst

Selv om sosiale medier i utgangspunktet legger til rette for ulike virtuelle fellesskap hvor alle kan delta, er det fortsatt noen som blir holdt utenfor. De medieideologiene som ikke legger til rette for demokrati og ytringsfrihet, holder befolkningen bevisst utenfor en del av sfæren på nettet, og bruker sosiale medier som propagandakanal.

Andre holdes ubevisst utenfor ved å ikke ha fullverdig tilgang til medier og ikke inneha nødvendig digital kunnskap. Det vil dermed kunne oppstå en digital (informasjons-)kløft hvor ulikheter mellom forskjellige grupper i samfunnet forsterkes. Ulike generasjoner, steder og tilgang til teknologi vil være faktorer som påvirker kløften. Det kan være en trussel for demokratiet dersom skillet vedvarer og blir stort ettersom deler av befolkningen kan føle seg ekskludert, og ikke får tatt del i samfunnsdebatten på linje med andre borgere.

“The pen is mightier than the sword.”

Øvrige kilder:

Cecilie Staude og Svein Tore Marthinsen – Sosial Kommunikasjon (2012)

Charlene Li & Josh Bernoff – Groundswell (2008)

Dag Asbjørnsen m.fl. – Mediemøter 2 (2007)

Ida Aalen – En kort bok om sosiale medier (2013)